Om det håpløse i å beskrive et savn

Det hender enkelte ganger når han kun kommer halvveis i dikt etter dikt og ligger våken om natten for å finne analogier som han tidligere ikke har brukt for å beskrive henne, at han simpelten for lyst til å bare skrive:

JEG SAVNER DEG SÅ JÆVLIG MYE!

men så gjør han ikke det allikevel. Han fortsetter og fortsetter, tenker at hun alltid befinner seg i det diktet han ennå ikke har skrevet.

Andre ganger vil han forsøke å presse henne inn i det man kan kalle et enkelt dikt, langt fra avansert, mest for skrivebordsbruk, hvor han kan fråtse i klisjèer og for eksempel skrive:

Hver natt og dag
reiser tankene mine avgårde
for å oppsøke deg

De forsøker
å krype inn i hjertet ditt
for å overbevise deg

om å ta meg tilbake igjen

Men mest av alt har han da bare lyst til å skrive:

JEG SAVNER DEG SÅ JÆVLIG MYE!

Andre ganger forakter han diktets trange form og heller vil forsøke å fange henne inn i kortprosaen, og for eksempel skrive noe så enkelt som:

Savnet er som å bære på ruinene av en by på innsiden som hver natt bombes på nytt av ditt fravær eller nei, enda mer: savnet er som å selv være en sammenrast bygning midt inne blant disse ruinene, og minnet om deg er som en grovtannet gravemaskin som den ene natten rasker meg sammen i en haug, deretter sprer den ut om dagen for neste natt å raske den sammen igjen, kaldt, ubarmhjertig, metallisk osv, osv.

Men noen ganger føler han også at kortprosaen blir for snever når han ønsker å utdype og beskrive alt det hun har satt i bevegelse hos han. Da lefler han med tanken om å pensle ut savnet i en novelle, som for eksempel skulle begynt på den måten her:

Det var i midten November. Regnet falt lydløst forbi vinduet, helt overdøvet av larmen fra musikken og stemmene der inne, det var kun de gangene de gikk ut for å røyke at de hørte det i mørket, hvordan regnet slo mot panseret på bilene som stod parkerte der ute i gårdsplassen, men altså tilbake inn i dette rommet, det var den første gangen hun la hånden i hans og han fikk føle den myke, glatte huden, hvordan fingrene hennes gled inn mellom hans egne, og så opplevelsen av at alt rundt dem brått forsvant, de andres munner fortsatte med å åpne og lukke seg men nå uten lyd, bassen og trommene fra høytalerne splintret opp i luften og falt som tonefragmenter mot gulvet. På et øyeblikk ble det skapt en ny verden her inne, et sted hvor bare hun og han var. Han husker hvordan øynene hennes nærmest duvet når hun så på ham, leppene som skiltes fra hverandre, han som bøyer av pusten hennes, det lette trykket når leppene såvidt møtte hverandre, hendene fortsatt tvinnet.
Han kan ennå erindre, ennå ta steget tilbake, kjenne de elektriske støtene mot huden, stormen som raste gjennom kroppen, hvordan alt lyste opp omkring dem, hvordan alt ble varmt, og hendene som han aldri ville slippe taket i, lappen med de små, skrånende kulepennbokstavene som skulle forandre et liv for alltid. Siden gikk han etter henne hjem. Det meste av han er fortsatt igjen der og ennå faller regnet. Han står plantet i et landskap hvor det er vått overalt, hvor regnet kommer nedenifra og opp, det kommer inn fra siden, ustanselig og gjør alt fargeløst og blekt.
Så plutselig skjer det at...(osv, osv)

Men mest av alt tenker han bare på hvor jævlig mye han savner henne men får seg ikke til å skrive akkurat det.

Andre ganger tar han avstand fra alt som har med ord å gjøre. Han forbanner både de og seg selv for å ikke klare å beskrive henne godt nok, hendene hennes, hoftene, de smale øynene som løftet han opp mot lyset og siden senket han ned under jorden.
Da går han til speilet og forsøker å sette opp et fårete smil, men straks kommer savnet inn fra begge kanter, hekter seg fast i munnvikene og trekker de ned. Da har han mest av alt lyst til å sette seg ved dataen og skrive inn:

JEG SAVNER DEG SÅ JÆVLIG MYE, med uthevede bokstaver

og så gjør han akkurat det.