Min venn, Harald, har kjærlighetssorg for tiden. Da jeg bad han beskrive hvordan han følte seg, nølte han lenge, før han begynte å gråte. Uten at jeg fikk sagt noe mer, tok han frem en papirlapp fra baklommen og gav til meg. Jeg leste den, og der stod det:
" Han forsøker å redusere det til språk, men klarer ikke å få bokstavene til å beskrive den bunnløse, trange følelsen av sorg som holder han våken gjennom nettene, klarer ikke å skrive om minnene som finnes overalt hvor han beveger seg, over gaten og gjennom skogen og på tvers av hele landskapet. Han som hele tiden hadde trodd at det var her poesien skulle finne sin styrke, i det evige spennet mellom liv og død, i gråtimene som binder dagene og nettene til hverandre, i det usynlige språket som fester et menneske til et annet, men alt han klarer å skape er ord uten mening, lydløse rop om å bli synlig igjen".
Harald sa jeg kunne bare beholde lappen fordi han ikke trengte den lenger. Jeg sa at hun burde få lest hva han hadde skrevet, men han mente innstendig at det ikke ville gjøre noen forskjell. Så bad han meg ikke snakke mer om det, og foreslo at vi skulle komme oss ut i den kjølige augustluften.
