Jeg ønsker dere alle velkommen til min diktside på facebook:

https://www.facebook.com/savnetspoesi


Håper å se dere der.

Mitt hjerte ligger hos dem

Når jeg ligger i trafikken og ser ansikter gjennom vinduene
på biler jeg passerer, tenker jeg ofte på hvor de er på vei 
hen og hva de kommer fra. Kanskje er det en skjellsettende 
reise de har lagt ut på som vil kunne endre dem for alltid, 
enten om det er en person de lengter etter som de skal 
oppsøke, eller de er på vei bort fra noe som gjør dem vondt.

Men mitt hjerte ligger hos alle de som ikke har noen å reise
hjem til, de som vet at om natten gror rommene til store,
mørke sletter, de utvider seg slik et savn gjør når man
plutselig hører navnet på et tapt kjæreste, eller som sitter
alene og husker hvor myke hendene til en de har elsket var.

Når jeg går gjennom gatene og passerer mennesker, eller ser
de sitte på krakkene i parken, tenker jeg på hva de drømmer
om. Kanskje sitter noen med en sykdom de ønsker å bli fri
for, eller i en bekymring for et barn som de skulle ønske livet
var lettere mot. Andre gleder seg kanskje til å treffe en person
senere den dagen, eller til en ferietur som nærmer seg.

Men mitt hjerte ligger hos de ensomme, de som har øynene
fulle av savn, hvor lengselen etter et annet menneske får
ansiktene deres til å lyse om natten som om de var en båter
på åpent hav som signaliserte etter hjelp. Slik passerer de uten
å vite om hverandre, eller de står og ser ut av vinduene som
glødende pærer om natten.

Når jeg går over kirkegården leser jeg navnene på gravstøttene
i forbifarten, jeg ser tallene og regner ut hvor lenge noen av de
klarte å tøye livet ut mens andre brått er blitt revet bort før de i
det hele tatt fikk muligheten til å forstå hva livet var. På enkelte
graver er det nyplantede, velstelte blomster mens andre igjen er
tilgrodde eller ikke beplantet overhodet.

Men mitt hjerte ligger hos de som døde alene, de som ikke har
noen som kan fortelle om dem og holde historien deres levende,
de hvis liv kun ble synlig for andre som et glimt gjennom en notis
i avisen noen dager etter de forsvant, lik et gravlys som gir et
siste lite blaff i desembernatten før det slukner helt og siden
kastes og glemmes bort.

Når jeg passerer personer som går hånd i hånd, tenker jeg på
hvordan de møttes den første gangen og hva som fikk de til å forstå
hvorfor akkurat de to hørte til hverandre, om de har opplevd hvordan
det er når en kjærlighet blir stilt på prøve, eller om de isteden husker
hvor vondt det var å slippe taket i noen man har elsket før og derfor
tviholder på det de har nå uansett hva de møter.

Men mitt hjerte ligger hos de forlatte, de som vet hvordan det er å
miste noen man elsker, som har merket hvordan kjærligheten til den
man har tapt aldri blir mindre men blir liggende på innsiden som en
kjerne av sorg, de som bærer på voldsomme rop som aldri slipper ut,
de som sitter hjemme og er livredde for hvordan det vil være å se
den man fortsatt savner komme gående hånd i hånd med en annen.

Når jeg om kvelden står og ser ut over byens ryggrad av lavblokker
og leiegårder, disse mørke silhuettene som står oppreist mot den ennå
litt lyse maihimmelen, tenker jeg på de som befinner seg der inne
og gjør seg klare til natten, noen ser frem til å kveile armene rundt
den varme kroppen til en de elsker, andre igjen rydder bordet for et
vinglass og en tom asjett.

Men mitt hjerte ligger hos de som ikke klarer å sove, som ser på
den lukkede døren og vet at ingen kommer inn, de som ser
lysglimtene fra en bil over veggene og ønsker at den skal stanse,
de som fortsatt knuger seg til et håp i form av en genser eller en
gjenstand som er glemt igjen, de som vet at søvnen ikke alltid er en
befrielse men også et rom for en drøm som aldri ble sann.

Be meg ikke om å gå 
ikveld. Fortell meg heller
historier fra din barndom. Vær ikke 

redd for å gråte, det er
hulrom nok i meg til å romme et
verdenshav

Skygger

Lenge lå jeg våken og lette etter
pusten din, leste sorte skyggebilder

som fløt over veggene og liknet
mennesker uten armer. Da det ble

morgen feiet jeg restene av natten
bort fra gulvene og lot som om jeg

hørte deg våkne, skyndte meg å
gjemme alt inn i skapene før du kom

ut. Når du allikevel ikke smiler, og
jeg ikke kan gråte. Hva gjør jeg da

 

 

 

 

Mens vi venter på regn

Lenge før: Tunge dråper henger fast
i de hjerteformede løvbladene som bevrer
forsiktig i vinden, Snart vil de alle løsne

(men jeg ønsker å få vite hvordan det er å
kysse deg når det regner, drive fingrene
gjennom det våte håret og kjenne det
klebe seg mot huden, se skyene bevege seg
som grå skygger i bakgrunnen, rundt oss ble
kastanjetrærne fylt med vår, alt jeg skulle
ønske var å få si at jeg elsker deg)

og dale vuggende mot bakken, bak meg står
fotsporene igjen i det våte gresset. De lukker
seg mens jeg ser på. Det er tidlig høst,
en lang, mørk dag i September

Om det håpløse i å beskrive et savn

Det hender enkelte ganger når han kun kommer halvveis i dikt etter dikt og ligger våken om natten for å finne analogier som han tidligere ikke har brukt for å beskrive henne, at han simpelten for lyst til å bare skrive:

JEG SAVNER DEG SÅ JÆVLIG MYE!

men så gjør han ikke det allikevel. Han fortsetter og fortsetter, tenker at hun alltid befinner seg i det diktet han ennå ikke har skrevet.

Andre ganger vil han forsøke å presse henne inn i det man kan kalle et enkelt dikt, langt fra avansert, mest for skrivebordsbruk, hvor han kan fråtse i klisjèer og for eksempel skrive:

Hver natt og dag
reiser tankene mine avgårde
for å oppsøke deg

De forsøker
å krype inn i hjertet ditt
for å overbevise deg

om å ta meg tilbake igjen

Men mest av alt har han da bare lyst til å skrive:

JEG SAVNER DEG SÅ JÆVLIG MYE!

Andre ganger forakter han diktets trange form og heller vil forsøke å fange henne inn i kortprosaen, og for eksempel skrive noe så enkelt som:

Savnet er som å bære på ruinene av en by på innsiden som hver natt bombes på nytt av ditt fravær eller nei, enda mer: savnet er som å selv være en sammenrast bygning midt inne blant disse ruinene, og minnet om deg er som en grovtannet gravemaskin som den ene natten rasker meg sammen i en haug, deretter sprer den ut om dagen for neste natt å raske den sammen igjen, kaldt, ubarmhjertig, metallisk osv, osv.

Men noen ganger føler han også at kortprosaen blir for snever når han ønsker å utdype og beskrive alt det hun har satt i bevegelse hos han. Da lefler han med tanken om å pensle ut savnet i en novelle, som for eksempel skulle begynt på den måten her:

Det var i midten November. Regnet falt lydløst forbi vinduet, helt overdøvet av larmen fra musikken og stemmene der inne, det var kun de gangene de gikk ut for å røyke at de hørte det i mørket, hvordan regnet slo mot panseret på bilene som stod parkerte der ute i gårdsplassen, men altså tilbake inn i dette rommet, det var den første gangen hun la hånden i hans og han fikk føle den myke, glatte huden, hvordan fingrene hennes gled inn mellom hans egne, og så opplevelsen av at alt rundt dem brått forsvant, de andres munner fortsatte med å åpne og lukke seg men nå uten lyd, bassen og trommene fra høytalerne splintret opp i luften og falt som tonefragmenter mot gulvet. På et øyeblikk ble det skapt en ny verden her inne, et sted hvor bare hun og han var. Han husker hvordan øynene hennes nærmest duvet når hun så på ham, leppene som skiltes fra hverandre, han som bøyer av pusten hennes, det lette trykket når leppene såvidt møtte hverandre, hendene fortsatt tvinnet.
Han kan ennå erindre, ennå ta steget tilbake, kjenne de elektriske støtene mot huden, stormen som raste gjennom kroppen, hvordan alt lyste opp omkring dem, hvordan alt ble varmt, og hendene som han aldri ville slippe taket i, lappen med de små, skrånende kulepennbokstavene som skulle forandre et liv for alltid. Siden gikk han etter henne hjem. Det meste av han er fortsatt igjen der og ennå faller regnet. Han står plantet i et landskap hvor det er vått overalt, hvor regnet kommer nedenifra og opp, det kommer inn fra siden, ustanselig og gjør alt fargeløst og blekt.
Så plutselig skjer det at...(osv, osv)

Men mest av alt tenker han bare på hvor jævlig mye han savner henne men får seg ikke til å skrive akkurat det.

Andre ganger tar han avstand fra alt som har med ord å gjøre. Han forbanner både de og seg selv for å ikke klare å beskrive henne godt nok, hendene hennes, hoftene, de smale øynene som løftet han opp mot lyset og siden senket han ned under jorden.
Da går han til speilet og forsøker å sette opp et fårete smil, men straks kommer savnet inn fra begge kanter, hekter seg fast i munnvikene og trekker de ned. Da har han mest av alt lyst til å sette seg ved dataen og skrive inn:

JEG SAVNER DEG SÅ JÆVLIG MYE, med uthevede bokstaver

og så gjør han akkurat det.

Under løvfallet

August. Kveld.
Fingre mot
det kalde glasset.
Enda en gang
venter hun

under gatelyset.
Jeg reiser meg -