Mitt hjerte ligger hos dem
Når jeg ligger i trafikken og ser ansikter gjennom vinduene
på biler jeg passerer, tenker jeg ofte på hvor de er på vei
hen og hva de kommer fra. Kanskje er det en skjellsettende
reise de har lagt ut på som vil kunne endre dem for alltid,
enten om det er en person de lengter etter som de skal
oppsøke, eller de er på vei bort fra noe som gjør dem vondt.
Men mitt hjerte ligger hos alle de som ikke har noen å reise
hjem til, de som vet at om natten gror rommene til store,
mørke sletter, de utvider seg slik et savn gjør når man
plutselig hører navnet på et tapt kjæreste, eller som sitter
alene og husker hvor myke hendene til en de har elsket var.
Når jeg går gjennom gatene og passerer mennesker, eller ser
de sitte på krakkene i parken, tenker jeg på hva de drømmer
om. Kanskje sitter noen med en sykdom de ønsker å bli fri
for, eller i en bekymring for et barn som de skulle ønske livet
var lettere mot. Andre gleder seg kanskje til å treffe en person
senere den dagen, eller til en ferietur som nærmer seg.
Men mitt hjerte ligger hos de ensomme, de som har øynene
fulle av savn, hvor lengselen etter et annet menneske får
ansiktene deres til å lyse om natten som om de var en båter
på åpent hav som signaliserte etter hjelp. Slik passerer de uten
å vite om hverandre, eller de står og ser ut av vinduene som
glødende pærer om natten.
Når jeg går over kirkegården leser jeg navnene på gravstøttene
i forbifarten, jeg ser tallene og regner ut hvor lenge noen av de
klarte å tøye livet ut mens andre brått er blitt revet bort før de i
det hele tatt fikk muligheten til å forstå hva livet var. På enkelte
graver er det nyplantede, velstelte blomster mens andre igjen er
tilgrodde eller ikke beplantet overhodet.
Men mitt hjerte ligger hos de som døde alene, de som ikke har
noen som kan fortelle om dem og holde historien deres levende,
de hvis liv kun ble synlig for andre som et glimt gjennom en notis
i avisen noen dager etter de forsvant, lik et gravlys som gir et
siste lite blaff i desembernatten før det slukner helt og siden
kastes og glemmes bort.
Når jeg passerer personer som går hånd i hånd, tenker jeg på
hvordan de møttes den første gangen og hva som fikk de til å forstå
hvorfor akkurat de to hørte til hverandre, om de har opplevd hvordan
det er når en kjærlighet blir stilt på prøve, eller om de isteden husker
hvor vondt det var å slippe taket i noen man har elsket før og derfor
tviholder på det de har nå uansett hva de møter.
Men mitt hjerte ligger hos de forlatte, de som vet hvordan det er å
miste noen man elsker, som har merket hvordan kjærligheten til den
man har tapt aldri blir mindre men blir liggende på innsiden som en
kjerne av sorg, de som bærer på voldsomme rop som aldri slipper ut,
de som sitter hjemme og er livredde for hvordan det vil være å se
den man fortsatt savner komme gående hånd i hånd med en annen.
Når jeg om kvelden står og ser ut over byens ryggrad av lavblokker
og leiegårder, disse mørke silhuettene som står oppreist mot den ennå
litt lyse maihimmelen, tenker jeg på de som befinner seg der inne
og gjør seg klare til natten, noen ser frem til å kveile armene rundt
den varme kroppen til en de elsker, andre igjen rydder bordet for et
vinglass og en tom asjett.
Men mitt hjerte ligger hos de som ikke klarer å sove, som ser på
den lukkede døren og vet at ingen kommer inn, de som ser
lysglimtene fra en bil over veggene og ønsker at den skal stanse,
de som fortsatt knuger seg til et håp i form av en genser eller en
gjenstand som er glemt igjen, de som vet at søvnen ikke alltid er en
befrielse men også et rom for en drøm som aldri ble sann.
