Ensomheten bærer aldri farger,
men speiler seg i et ansikt som fortsatt savner
uten å kjenne til at det er flere
som trosser kulden og går gjennom gatene
uten å møte hverandre
og som ser den samme gjenglemte hansken
på en av krakkene i parken
og tenker på et levd liv
Savnet kan ha et ansikt, men ensomheten
bærer ikke navn
Den er fingre som aldri berører hverandre,
hender som gjemmes i lange gensere
og trange bukselommer
lik historier som er lagt bort et sted
der de venter på å bli tatt frem i lyset
og bli fortalt
Ensomheten er en lukt som henger igjen i rommet,
en dør som står på gløtt og venter
på et endelig farvel som aldri kommer,
Den er en gammel post-it lapp med åtte sifre
som bad med våge uten ord
og et gulv fylt av fotografier
hvor mitt ansikt smiler anstrengt
som om ethvert bilde kan bli det siste
2 kommentarer:
For en beskrivelse! Jeg liker ordene dine, som kryper innunder huden på meg - nesten hver gang. Sterke og med flotte bilder.Kommenterer her og håper det er greit, har meldt meg ut av dikt.no
Takk for tilbakemeldinger, Anne Britt. Setter alltid stor pris på det.
Legg inn en kommentar