" Enda en gang hadde han snakket seg varm om fremtiden, og virket ikke til å legge merke til at blikket hennes dvelte på det gule bladløvet som danset over grusen i parken. Hun lengtet hjem, eller bort, og tenkte på våte gater og en verden hvor det ikke finnes ord for gråten når den kommer som bølgeslag mot skarpe klipper.
Hun slipper taket i hånden hans, som var blitt klam av engasjementet han viste, og fortalte at den som har angst for ensomheten, frykter aldri forgjeves fordi den stjeler allerede dagene våre, en etter en, og eier alle de nettene hvor vi vrir oss og er drømmeløse. Så bad hun om at han lukket øynene og så for seg at en hvit due, som er hugget ut av stein, pakker vingene rundt drømmene hans og ber han om å hvile. Han gjorde som hun bad.
Da han åpnet øynene igjen, hadde hun lagt skjerfet sitt rundt halsen hans og blitt til en skygge som rundet et hushjørne i enden av gaten. "
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar